Dette er absurd teater, alle regler for hvordan teater skal bygges opp, blir brutt. Personene i stykket er slaver av språket, et språk som er tomt – uten innhold. Kommunikasjon blir umulig. Folk snakker forbi hverandre, men oppfører seg som de skal, følger regler og normer i samfunnet.

Rollefigurene er to ektepar, ganske ulike typer, en hushjelp som er nymfoman og en brannmester som er pyroman. Det kommer mye galskap og absurditet ut av dette…

Ionesco ville sprenge småborgerligheten, som for ham var fordommer og vedtatte regler.

Han ser det komiske som tragisk og det tragiske som noe man må le av. «Humoren er min lindring, min befrielse og min frelse» sier Ionesco.