Teatersjefen har ordet
Uten språket dør kulturen
Språk er identitet, samhold og fellesskap, stolthet, trygghet og ikke minst kulturarv. Uten språk, dør kulturer. Teater Manu, det nasjonale tegnspråkteatret, finnes fordi norsk tegnspråk er et levende språk som vi som samfunn skal ta vare på. Det norske tegnspråket er bærer av historien vår.
Det er ikke tilfeldig at vi fikk vårt Nationaltheater i hovedstaden i 1899. Norge var i ferd med å finne seg selv. Vi hadde vært en del av Danmark, nå var vi en del av Sverige, men diskuterte løsrivelse så busta føyk. Vi ville eie oss selv, eie vår egen kultur, vårt eget språk. Nationaltheatret ble et symbol, en samlende kraft, som løfte det ypperste av norsk kultur opp på scenen. 13 år senere var det målfolket sin tur. Da åpnet Det Norske Teatret dørene, og nynorsken ble et offisielt scenespråk.
Etter den andre verdenskrig skulle vi gjenoppbygge landet. Politikerne så teatret som en vesentlig del av gjenreisningen, og allerede i 1948 så Riksteatret dagens lys. Man skulle spille for folk der de bodde, i god sosialdemokratisk ånd. Etter hvert kom behovet for å ta vare på mer enn det vi kunne kalle «det nasjonale». Stoltheten over egen dialekt og den nære landsdelens kultur vokste. I 1971 gikk startskuddet for det første regionteatret, Hålogaland Teater i Tromsø. Dermed var det nord-norske språket også blitt et scenespråk. Ti år senere, i 1981, fikk vi vårt første teater for en nasjonal minoritet, Beaivvás, Det Samiske Nasjonalteatret.
Utover 80-tallet ser vi at fler og fler dialekter blir brukt i offentlige ordskifter. Er det tilfeldig at dette skjer samtidig som teatrene løfter det lokale språket opp på scenene? Når et språk, en dialekt, anerkjennes på teatret, så påvirker det uomtvistelig den offentlige holdningen til språket. At våre politikere i tidlige tider snakket sobert riksmål, mens de i dag bruker sitt eget talemål også fra Stortingets talerstol, henger sammen med anerkjennelsen av språk og dialekter i det offentlige rom. At teatret har en del av æren for dette, er jeg ikke i tvil om.
I 2001 åpnet endelig det nasjonale tegnspråkteatret med Mira Zuckermann i sjefsstolen. Det er mer 100 år mellom opprettelsen av vår nasjonale hovedscene og vårt nasjonale tegnspråkteater. Så mange år skulle det altså gå før man anerkjente at også tegnspråket er en del av vår kulturarv og derfor har rett til og behov for en egen scene med forestillinger på eget tegnspråk.
Teater Manu har gjennom snart 23 år spilt forestillinger på norsk tegnspråk. Det er vesentlig for vår døve befolkning, og livsviktig for den døve kulturen. Med språkloven i hånd står vi sammen med vårt kjernepublikum og krever mer synlighet i den offentlige samtalen. For uten språket dør kulturen, og dør kulturen mister vi vår historie.
Janne Langaas
teatersjef