Teatersjefen har ordet

Norge er ikke først og fremst fjorder og fjell. Vi er Henrik Ibsen og Jon Fosse, Edvard Munch og Vanessa Baird, Amalie Skram og Helga Fatland. Vi er Nationaltheatret, Den Norske Opera, Kvääniteatteri og Teater Manu. I møte med resten av verden er det kunstnerne våre som definerer oss som nasjon, som setter oss på kartet. Kunst og kultur er ikke kakepynt, det er definisjonen av Norge.

For Teater Manu var 2024 et godt år. Vi besøkte skoler, barnehager, bibliotek og døveforeninger med våre oppsøkende prosjekter som Manu Mini og Novelle-forestillingene. Vi sparket i gang Manu Talk. Ungdomskompaniet Manu Ung spilte sin andre forestilling. 11.000 skolebarn fikk se DKS-forestillingen vi laget sammen med Unge Viken Teater. Og ikke minst så produserte vi flere sterke hovedsceneforestillinger.

Økonomisk var det også en opptur. De 2 millionene som SV sørget for at vi fikk i revidert budsjett, er nå videreført som en fast del av vår statsstøtte, noe som på ingen måte var en selvfølge. I tillegg, og egentlig mye viktigere, ble vi som eneste institusjonsteater flyttet fra Kapittel 320, post 75 til Kapittel 323, post 70, der alle de andre nasjonale teatrene er plassert. Det kan se ut som en skrivebordsøvelse, men på sikt mener jeg det knytter oss nærmere til vår hovedfinansiør, Kultur- og likestillingsdepartementet. Å være et av få teatre som mottar 100% av den offentlige finansieringen fra Kultur- og likestillingsdepartementet gir oss en trygghet, men det betyr ikke at vi kan lene oss tilbake og ta dagens finansiering for gitt.

La meg i denne sammenhengen benytte anledningen til å rette en stor takk til de to stiftelsene som har gjort oss i stand til å øke våre oppsøkende aktiviteter: Sparebankstiftelsen DNB og Stiftelsen Dam.

Jeg går allikevel inn i 2025 med blandede følelser. Året vi har forlatt har vært året da norske politikere kuttet med hard hånd i flere teatres budsjetter, uten at det ser ut til å ha kostet dem verken nattesøvn eller popularitet. Kuttene byrådet i hovedstaden utsatte Oslo Nye Teater for bør være kjent for de fleste. I Vestfold ble det omtrent samtidig flertall i fylkeskommunen for å kutte all støtte til Teater Ibsen, under dekke av å ikke være fornøyd med teatrets «leveranse».

Kuttene har så langt foregått på fylkes- og kommunenivå. Men dette kan fort spre seg til de nasjonale postene. Merk at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett for 2025 foreslår drastiske kutt, og på sin Facebook-side uttaler at «Sløseriombudsmannen er best i Norge på å avsløre og formidle idiotiske prosjekter og hodeløs pengebruk i den offentlige kultursektoren. Det er et viktig arbeid som inspirerer. FrP vil kutte radikalt i offentlig pengebruk på kultur. Derfor halverer vi blant annet kulturfondet i vårt alternative budsjett. Det betyr over 430 millioner kroner som heller kan brukes på noe fornuftig.»

Det som skremmer meg er at politikerne kommer unna med denne typen forenklet argumentasjon. Og ikke minst at så godt som ingen politikere tar til motmæle. Man har klart å gjøre til sannhet at kunstnere holder på med noe ingen skjønner noe av, og at de driver med tull bare for sin egen skyld. Så når man tar fra dem pengene, har man i realiteten støttet «folk flest». Kunst er finkultur som ingen bryr seg om …

Spørsmålet er om det i det hele tatt finnes noen politiske partier som vi kan stole fullt og fast på i framtiden. Hvilke politikere vil tørre å kjempe for kulturen, når de kuttene som nå foretas knapt skaper en krusning i det nasjonale nyhetsbildet?

Vi er det eneste teatret for landets største språklige minoritet. Akkurat nå heier det offentlige Norge på minoritetene, og ingen kommer til å røre våre tildelinger. I dag. Men hva med fremtiden? Vi skal være ganske blåøyde for å tro at denne kutt-kulturen ikke også kan ramme oss selv.

Teater Manu representerer det døve samfunnet, formidler den døve historien og det norske tegnspråket. Uten kunsten forsvinner vår egenart, vårt DNA. Derfor er det viktig å stå opp i solidaritet med Oslo Nye Teater og Teater Ibsen. For godtar vi det de er utsatt for, lar vi være å reagere sammen med dem, er det ingen som står opp for oss når sparekniven vendes vår vei.

Det som foregår nå er en kulturkrig, en krig mot kunst og kultur. Det er en farlig krig, som raskt kan ødelegge mye det vil være vanskelig å bygge opp igjen. La meg derfor avslutte med å sitere et av Arnulf Øverlands mest kjente dikt, skrevet som et kamprop i en tid da hele nasjonen var truet, ikke av kulturignoranse, men av våpen:

«Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»

Janne Langaas

Teatersjef