Teatersjefen har ordet

2025 er historie. Hvis jeg skulle peke på ett ord som definerte samfunnet vårt i det året som har gått, må det være BEREDSKAP. Det ble snakket om beredskap på alle nivåer. Forsvaret vårt må rustes opp så vi er beredt på angrep. Hjemme skal vi bygge opp beredskapslagre; vann og mat for en uke. Samfunnet tenker beredskap på alle nivåer; infrastruktur sikres, helsevesen forberedes … Vi forebygger, planlegger og samler oss for en kommende krise, som vi håper ikke kommer.

Da jeg gikk på barneskolen fikk vi opplæring i hvordan vi skulle gjemme oss under pultene våre hvis en atombombe falt i hodet på oss. (!) Jeg har ledd mye av det i ettertid. Men i dag ler jeg ikke. Vi var så naive. Er vi like naive i dag, mon tro? Tryggheten jeg har levd med i 50 år føles truet. Jeg har kjøpt kulltabletter til barnebarnet mitt, samtidig som det virker helt meningsløst. Hva kan en og en av oss egentlig gjøre? Hva skal til for at vi står sammen den dagen det smeller på den ene eller andre måten?

Vi som jobber med kunst og kultur påstår at vi har en viktig beredskapsrolle i landets totalforsvar. Samfunnsoppdraget vårt er å verne om ytringsfriheten, være vakthunder i ytringsfrihetens navn. Vi skal være den samlende kraften som definerer hvem vi er og hva vi sloss for. Vi kaster om oss med fine ord om demokrati, bærekraft, samhold og ytringsfellesskap. Men hva betyr det i praksis?

I 2025 hadde Teater Manu forestillinger på repertoaret som på hver sin måte tematiserte krigstrusselen og følelsen av maktesløshet. Aristofanes «Lysistrata» og Strømgrens «Bunkersen» utspilles begge i en tenkt krigssituasjon. Fosses «Eg er vinden» finner sted i et stillere landskap. Langt fra krigsarenaen handler stykket om viljen til å leve, eller viljen til å slutte å leve. Alle forestillingene sa noe om dette skjøre livet vårt, om enn på veldig ulike måter.

Teater Manu har blitt en viktigere kulturell møteplass det siste året. Manu Mini inviterer til eventyrstunder og Manu Talk til debatt. Novelleforestillingene og ungdomsforestillingene til Manu Ung inviterer til refleksjon. Vi ønsker å være en samlende arena, der døve møtes på sine egne premisser, men der det også er plass til hørende venner. Vi trenger å være sammen, og kjenne på det sosiale fellesskapet som bare finnes når vi er i samme rom.

Jeg tror ikke viljen til å forsvare landet vårt styrkes av teaterforestillinger. Men jeg håper at de berører oss og gir oss en opplevelse av samhold. Når vi sitter i teatersalen og puster i takt, når vi ser vårt eget språk utspille seg på scenen, tror jeg på at det skjer noe med oss. Jeg håper i hvert fall det. Men jeg er ikke sikker. Det eneste jeg vet, er at vi må fortsette å samle mennesker. Vi må hjelpe hverandre ut av bomberom og ekkokamre, og møtes ansikt til ansikt. Vi står sterkere sammen.

Velkommen til teatret. Janne

Teatersjef